Hvorfor tilbrakte dere så lang tid i Asia?
Ole og jeg reiste til Asia for første gang i 60-årene. Vi kom i forbindelse med buddhismen og ble der noen år. Den gangen fantes det ingen tibetansk buddhisme i Vesten, så forbindelsen til Asia var fortsatt av stor betydning. Oppgaven min ble å oversette for de tibetanske lamaene samt å hjelpe dem med å organisere reiseplanene deres. Ole og jeg arrangerte også pilegrimsreiser til Asia i mange år, idet vi hvert eller annet hvert år reiste med grupper på omkring 100 personer. Det ga meg mye kontakt med Asia. De fem siste årene har jeg også jobbet som oversetter for de tibetanske lærerne på KIBI (Karmapa International Buddhist Institute) i New Delhi.
Situasjonen er en helt annen for folk som begynner å praktisere buddhisme i dag. Du kan bli buddhist i ditt eget hjemland og lære å praktisere alt der. Det er sikkert bra for utviklingen din å ta en pilegrimsreise; å besøke steder som bærer en spesiell velsignelse, som f.eks. Bodhgaya, stedet der Buddha ble erkjent. Det er imidlertid ikke nødvendig å slå seg ned i Østen. Selv drar jeg bare dit når arbeidet mitt krever det.
Hvordan lærte du tibetansk?
I slutten av 60-årene da vi møtte buddhismen, var det bare noen få tekster som var oversatt og få lærere snakket engelsk. Vi var nødt til å lære tibetansk selv, og begynnelsen for meg var å lære alfabetet av Tarab Tulku ved Universitet i København. Da vi oppholdt oss i Himalayaområdet og praktiserte, måtte vi oversette alle meditasjonstekstene selv. Da vi arbeidet oss gjennom forberedende øvelsene, begynte vi med tekstene til glidefallene. Jeg måtte slå opp nesten hvert ord i leksikonet vårt og oversatte teksten meget sakte.
Det foregikk på den samme måten med de andre delene av forskolen. Den gangen var situasjonen vår nesten som under tilbaketrekning, vi snakket bare litt med folk og vi fikk ikke øvd oss så mye på det tibetanske talespråket. For å øve oss på talespråket måtte vi oppholde oss i de tibetanske leirene, hvor ingen av beboerne snakket engelsk. Da vi senere inviterte lamaene til Europa og det ikke var noen som oversatte, ble jeg nødt til å lære meg mer tibetansk, så jeg kunne gjøre det. Det var en naturlig utvikling. Å oversette ble en del av aktiviteten min. Oles ble å undervise. Han er den fødte lærer, ikke oversetter (Hannah ler). Hvis han skulle oversette, ville han gi sin egen lære i stedet (hun ler fortsatt). Så tingene passer på denne måten. Igjen er situasjonen en helt annen i dag. Nå er mange tekster og mye undervisning oversatt, og det fins mange oversettere, man kan med letthet praktisere tibetansk buddhisme uten å kunne tibetansk.
Når og hvordan bestemte dere å oppgi det tradisjonelle familiemønster? Skjedde det allerede tidlig i ekteskapet deres?
Da vi var på bryllupsreise i Asia og møtte buddhismen, ble vi der i flere år for å studere og praktisere den buddhistiske læren intensivt. Senere kom vi til å arbeide for Dharmaen på full tid. Hans Hellighet den 16. Karmapa hadde ytterst omhyggelige og nøyaktige instruksjoner til oss. Han ønsket at vi skulle reise tilbake til Europa og arbeide for Dharmaen der. Det var ikke mulig å forene det arbeidet med et vanlig familieliv den gangen - det var et spørsmål om å velge. Valget var lett, det er nok barn i verden; de tingene vi arbeidet med var viktigere enn å få egne barn. I dag er situasjonen annerledes. Å bli buddhist betyr ikke lenger å måtte forandre livet sitt, som Ole og jeg gjorde.
Du og Ole er de menneskene som egentlig brakte tibetansk buddhisme til Europa
Vi følte oss forpliktet, for på den tiden fantes det jo ikke noen tibetansk buddhisme i Europa. Utviklingen vår var ikke typisk, det var en helt bestemt funksjon på et helt bestemt tidspunkt.
Hvordan kan du holde balansen, når så mange mennesker ønsker å legge beslag på tiden din, og hver bevegelse du gjør blir betraktet som betydningsfull?
At folk ønsker å legge beslag på tiden min er ok, og egentlig er det ikke noe stort problem. Når det gjelder at folk betrakter enhver bevegelse man gjør vil jeg gjerne nevne noe av allmenn interesse. I Vesten har vi en tilbøyelighet til å være en tanke kunstige og ivrige når vi er sammen med lærerne våre. Vi betrakter læreren, kikker på enhver av bevegelsene hans og gir ett hvert av uttrykkene hans en spesiell mening. I Europa har vi ofte denne tilbøyeligheten, jeg vet ikke hvordan det er i USA. Vi bør prøve å oppføre oss en tanke mer naturlig overfor lærere, overfor Rinpocheer. Vi kan holde hengivenheten vår for oss selv - vi behøver ikke å utstille den demonstrativt. Det er ikke nødvendig å være tett på læreren konstant, eller å se på ham hele tiden. Hvis man har tillit eller hengivenhet trenger man ikke å vise det. Siden folk allerede har vanskeligheter nok med å forstå hva buddhisme er, er det viktig at vi som buddhister tar mer hensyn til hvilket inntrykk vi gjør på verdenen rundt oss. Vi ønsker ikke å bli forvekslet med de mange kultene som oppstår i disse dager.
Hvordan holder du balansen når du lever i skyggen av så sterke menn som Ole og Shamar Rinpoche?
Det er ikke noe problem! (Hun ler.) Jeg har slett ikke de ambisjonene. Jeg synes ikke selv at jeg står i noens skygge. Jeg er meg selv.
Hvilken utvikling har du sett hos deg selv, i de siste 25 årene du har praktisert buddhisme?
Fra det øyeblikket jeg møtte ren buddhistiske lære for første gang, var det som en åpenbaring. Fra barnsben av har jeg alltid hatt mange spørsmål - jeg tenkte over meningen med livet og den slags. Danmark er et kristent land, men uten å være spesielt religiøst, og den kristendommen jeg møtte der ga meg ingen svar på spørsmålene mine. Jeg kunne ikke godta begrepet om en skapende gud, på den måten at hvis du ikke trodde på gud, var du evig dømt til undergang, eller at folk som ikke trodde på gud, var fortapt. For meg ga det aldri noen mening. På samme måten var jeg svært interessert i hva som skjedde med sinnet når man døde. Jeg tenkte ofte over disse tingene når jeg var svært ung. Senere i puberteten var jeg med i mange verdslige aktiviteter (hun ler). Jeg ble distrahert og var ikke så opptatt av disse spørsmålene. Deretter møtte jeg Ole og vi begynte med sinnsutvidende stoffer. For meg var dette en fortsettelse av å lete etter svar og spesielt et forsøk på å utforske sinnet. Bortsett fra å bryte ned noen forestillinger om verdens soliditet og virkelige eksistens og slik gi en opplevelse av tings illusoriske natur, ga heller ikke stoffene noe svar. Problemet med dem var at man i stedet klamret seg til erfaringenes ekthet, og det var enda verre og enda vanskeligere å komme løs fra.
Den første direkte buddhistiske læren leste jeg i 1968 i en bok ved navn "Tibetan Yoga and Secret Doctrines". I begynnelsen av denne boka var det en tekst av Gampopa, "The Garland of Precious Jewels", oversatt av Evans-Wentz. Det er en samling instruksjoner som presenteres gruppevis med anvisninger som begynner med det alminnelige relative planet for så å føre en til den absolutte læren. Det ga svar på alle de spørsmålene jeg hadde hatt. Det var en meget sterk opplevelse for meg, som å komme hjem. Etter det møtte vi læreren vår Karmapa og begynte å praktisere. Helt siden da har vi forsøkt å integrere læren i så høy grad som mulig. Det er forbausende hvor vidtspennende og dyp denne læren er. Enhver instruksjon og lære jeg har mottatt, har alltid bevist sannheten bak Buddhas lære, og jeg har blitt ført til en dypere forståelse. Når jeg tar i betraktning i hvor høy grad Dharmaen har hjulpet meg, og hvor nyttig den har vært for andre, er jeg grenseløst takknemlig over å kunne bruke livet mitt på den måten jeg gjør.
Har du noensinne tvilt, og/eller har Dharmaen noen sinne skuffet deg?
Nei. Hvis noe ubehagelig eller skuffende skjer, bekrefter det bare det læren sier om den forgjengelige og skiftende karakteren til alt som er betinget. Barndommen min var lett og den var kanskje en dårlig hjelp til å forstå hvordan man omgås vanskeligheter. Det hjalp meg imidlertid til å samle indre styrke og stabilitet, som har vært nyttig for det senere arbeidet mitt.
Hvordan er det mulig å holde det rene synet uten å være naiv?
Dharmaen hjelper deg her. Hvis ikke du kjenner til den er du tilbøyelig til å leve med noen urealistiske illusjoner og tro at ting er annerledes enn det de er; du gir dem en uforgjengelighet som de ikke har.
Du syns kanskje at noe er vidunderlig, og like plutselig er det ikke vidunderlig lenger. Eller du ser feil, begynner å bedømme ting, og synes at alt er forferdelig; du ser ingen løsning på tingene, og du ønsker å begå selvmord eller hva vet jeg. Jeg forstår at mennesker kan bli desperate, hvis de ikke kjenner til Dharmaen - de som betrakter verden uten å se hele bildet, kan bli skrekkslagne av det de ser. Kjenner du først til Dharmaen er det ikke så ille. Du kan se menneskers rette potensial og få det riktige perspektivet. Selv under kriger og katastrofer tror du - i det minste i teorien - at du ikke ser virkeligheten; at det bare er et spørsmål om å få alle til å forstå tingenes sanne natur for å få denne lidelsen til å opphøre. Hvis du møter folk som oppfører seg underlig, tar du det ikke personlig. Du overveier heller hvordan du kan gi dem råd. Det er ikke lenger noe personlig. På denne måten hjelper Dharmaen oss. Å holde det rene synet vil si å se hvordan ting er i sin essens.
Hvordan opplever du situasjonen når folk som er nær deg, vender seg mot deg?
Læren sier at vi kan forstå forgjengelighet ved å betrakte hvordan venner blir til fiender, og fiender til venner. Det er meget sant. Selvfølgelig er det trist når en god venn vender seg mot en, noe er ødelagt; men det skjer sjeldnere for meg enn for Ole. På grunn av hans funksjon og hans dominerende framtoning er han oftere i situasjoner hvor folk enten tilber eller hater ham. Noen mennesker liker å betrakte ham som idolet sitt og prøver å etterligne ham. Noen ganger er det nøyaktig de samme menneskene som av sjalusi og stolthet vender seg mot ham, plutselig gjør de Ole til djevelen. Ole tar imidlertid ikke dette personlig. Det er synd når det skjer, men vi lærer mye av det: Om menneskers mentalitet og forskjellige innstillinger. Om hvordan man behandler en situasjon bedre og omgås folk, så man forhindrer at den slags ting hender igjen. Vi kan se bestemte tilbøyeligheter hos folk og kan på den måten være mer oppmerksomme på hvilket forhold vi har til dem - for deres egen skyld.
Har du planer om å skrive en bok?
Folk har kommet med forskjellige forslag til det. Ett er å skrive en bok om dharmaerfaringer, et annet er å skrive om å være kvinne og buddhist. Det kunne være nyttig, men det er et spørsmål om tid; det tar jo tid å skrive en bok. Ole er bedre til å utnytte hvert sekund - han kan produsere bøker samtidig med sine andre prosjekter. Det kan ikke jeg, så vi må se hva som er mulig.
Kan du si noe om kvinnens spesielle rolle i Dharmaen?
Å praktisere buddhisme er en helt individuell ting, og ikke så mye et spørsmål om hvor vidt man er mann eller kvinne. Hver enkelt person - kvinne som mann - har sine evner og betingelser - ytre som indre. I Vesten ser jeg ikke den store forskjellen på menn og kvinner. Det er mer nærliggende i Østens kulturer, at det er stor forskjell på deres roller. Når det gjelder de buddhistiske metodene er det ikke store forskjellen, man må bare bruke dem. Generelt sett er tilknytning vanskeligere å få styr på for en kvinne, og menn må nok arbeide mer med aggresjonen - men det er svært individuelt. Vi er alle mennesker og de fleste av oss har en skjønn blanding forstyrrende følelser. Så det er ingen stor forskjell mellom menn og kvinner når det dreier seg om Dharmapraksis.
Du har så mye kunnskap og visdom etter mange år sammen med lærere og som oversetter. Hvorfor underviser du ikke mer?
Det er kun en gitt mengde tid og jeg er allerede innblandet i så mange forskjellige slags aktiviteter. Når man begynner på noe skal man gjøre det ordentlig. Jeg har ikke noe imot å undervise, men når jeg er sammen med Ole faller det seg mer naturlig at han gjør det. Når jeg ikke er sammen med ham oversetter jeg for det meste og organiserer for de tibetanske lamaene. Av en eller annen grunn har undervisning ennå ikke vært en del av mine aktiviteter. Dessuten var Hans Hellighet meget bestemt med hensyn til viktigheten av at Ole og jeg arbeider sammen; skulle jeg ha et uavhengig undervisningsprogram på toppen av alt det andre, ville den allerede altfor sparsomme tid vi har sammen, bli redusert til null. Enhver lærer har sin egen stil. Dette kan gi vanskeligheter fordi vi synes å foretrekke en stil fremfor andre. Forvirringen kan skyldes at vi ikke skjelner mellom forskjellige former for lærere og tror at læreren skal være en Rinpoche eller en annen kjent person før vi finner det umaken vært å lytte til hans lære. Hovedlæreren ens skal naturligvis være en man liker og har tillit til. Det er helt normalt å være mer oppmerksom og lære mer hvis læreren har en stil man føler seg hjemme med. Men vi ser ikke alltid ut til å forstå at vi blir nødt til å studere den grunnleggende læren for å forstå og praktisere på den rette måten. For å nå dette målet kan vi lytte til lærere som ikke nødvendigvis er opplyste eller særlig hengivne. I slike tilfeller er det viktigst at han vet hva han snakker om. Hvis vi fokuserer mer på Dharmaen enn på personen som formidler den, beskytter vi dessuten oss selv mot åndelig manipulasjon, og det er bra for alle.
Oversatt til norsk av Martin Farstad Borg
