Dharmapraksis innebærer visse muligheter. Hvordan dette potensialet utvikler seg til å bli faktiske situasjoner for den enkelte, og hvor mye som er mulig innenfor disse situasjonene, er avhengig av kapasiteten til det enkelte vesenet. Det kommer an på hvilket nivå av læren man er i stand til å danne en forbindelse til, som Mahayana eller Hinayana. På dette tidspunktet i livene våre er det mulig å praktisere Mahayanalæren. Den er ytterst dyrebar og fullstendig enestående. Vår ansvarsfølelse og vårt engasjement i veseners utvikling har plassert oss i en posisjon hvor vi kan integrere den dyrebare og enestående Mahayanalæren i livene våre. Gjennom den er det mulig å oppnå en tilstand hvor man ikke faller tilbake i samsara og hvor man opplever den høyeste fryd som kjenner seg selv og hvor det ikke finnes noen tvil.
Mens sinnene våre vandrer kan vi til tider få en ide om at Dharmaen alltid vil være tilgjengelig uavhengig om man praktiserer eller ikke. Hvis man har en slik innstilling er det en svært alvorlig feil. Ethvert kort øyeblikk, hvert tidspunkt man i det hele tatt har mulighet, må benyttes til å praktisere Dharma. Hvis man ikke tar dette ansvaret og viser oppriktig respekt overfor Mahayana- og Vajrayanalæren er det en helt reel mulighet for at man påfører seg selv, så vel som sine åndelige venner skade. En mangel på oppmerksomhet overfor Mahayanaveien utgjør et brudd på Samayaprinsippene. Derfor må man holde fast ved læren på enhver mulig måte.
Mener man at læren er uviktig, vil en slik virkelighet manifestere seg takket være ens egen innstilling. Det vil være et stort tap. Faktum er at læren i meget stor grad er skjult for en, altså kan man ikke egentlige spekulere om den. På den annen side har verdien av læren, dens tidløse effektivitet, blitt bevitnet fra Buddhas tid og fram til i dag. Dette er noe å dvele ved. Man må helt og fullt forstå hvor hellig læren er, i den utstrekning at det ikke lenger finnes noe viktigere enn Dharmapraksis i dette livet, og i kommende liv.
I en enkel verdslig livssituasjon, innenfor forretninger for eksempel, vet vi at når en forretningsmann utvikler en plan for et prosjekt, vet han hvor mye det vil koste ham, kanskje ti millioner kroner og enhver detalj i prosjektet sees på med den ytterste forsiktighet. Et slikt prosjekt blir ansett som ekstremt viktig i forretningsverdenen og en betraktelig mengde energi investeres i å få det til å lykkes. Poenget er at hvis man skal investere så mye krefter i å oppnå et resultat med en forgjengelig natur, hvorfor ikke sette minst like mye energi inn på et prosjekt som innebærer både midlertidig og varig nytte? Uansett om man mottar en innvielse eller en forklaring; er man i stand til å ha eller utvikle denne følelsen av Dharmaens betydning, vil ens forhold til Mahayanalæren være meningsfull og man vil lykkes. Hvis man har ett ekte engasjement ovenfor læren vil man være i stand til å utvikle uforkortet og meningsfull tillit og tiltro til læren samt ektefølt medfølelse overfor alle vesener. Det vil oppstå en genuin forståelse av hvor universelt karma, årsak og virkning, fungerer.
Bodhisattvaens motivasjoner og handlinger er svært kraftfulle. Dette er fordi når en bodhisattva fra begynnelsen begir seg ut på reisen, bodhiveien, streber han etter å arbeide for alle veseners nytte og frigjøring, med en svært bestemt, definitiv og kraftfull hensikt. Takket være den oppriktige beslutningen iboende i denne motivasjonen, utføres enhver handling som er nødvendig for å hjelpe og frigjøre vesener med en inderlig kraft og målrettethet. Når man har tatt på seg en slik dyp reise, med motivasjon om å hjelpe vesener, vil man ettersom de forskjellige bodhisattvatrinnene nås, oppdage at man i økende grad blir i stand til å være nyttig for utallige vesener. Det er på den måten Bodhisattvaene først følger veien.
Når Bodhisattvaene arbeider med den riktige motivasjonen og de rette handlinger for alle veseners beste, blir alt godt fullstendig innfridd. Alt godt blir innfridd fordi egoisme over hodet ikke er involvert i form av forventninger, tvil, håp, tilknytning eller motvilje i forhold til personlig vinning eller tap. Bodhisattvaene er fullstendig ren og plettfri og arbeider uopphørlig og helhjertet for veseners beste. Nøling eller tvil er aldri til stede da disse hindringene har blitt overvunnet. En Bodhisattvas handlemåte er mild fordi alle skadelige handlinger og tilbøyeligheter er gitt opp. Ikke bare er de skadelige handlingene i seg selv blitt eliminert i en Bodhisattvas liv, men også faren for å danne årsaker til framtidige skadelige situasjoner er utelatt. Arbeidet utføres ene og alene til det beste for andre vesener, ikke bare i direkte handlinger, men også ved å legge grunnlaget for at nyttige situasjoner skal oppstå i fremtiden. Når disse Bodhisattvaene arbeider er de i stand til å gi vesener umåtelig stor hjelp og de gjør det ved å manifestere fryktløs gavmildhet fri for tvil eller forventninger, som den store Bodhisattvaene av Grenseløs Medfølelse, Kjærlige Øyne (tib. Chenrezig, skt. Avalokiteshvara.) eller Bodhisattvaen av Grenseløs Kraft, Diamant i hånd (tib. Channa Dorje, skt. Vajrapani) og så videre.
Alle som er inkludert i den enestående samlingen av Bodhisattvaer er like kraftfulle og like nyttige for utallige vesener. Alle ting står i deres tjeneste. Noen ganger får de vakre lotusblomster og lotustrær til å vokse opp fra midt på havet, eller en tåre til å bli omdannet til et hav. Alt i naturen står til Bodhisattvaens disposisjon. Ild kan vise seg som vann, vann kan vise seg som ild. Dette er kun takket være kraften i Bodhisattvaens innstilling, motivasjon og handling. For oss betyr dette at utøvelsen av medfølelse til en hver tid må gis den hele og fulle oppmerksomhet, og vi må være bevisst på den og praktisere den uopphørlig.
Hvis man skal forsøke å meditere, for eksempel på tomhet, Sunyata, må man aldri unnlate å danne forbindelse med den opplyste tilflukten på den ene siden og på den andre siden heller ikke utelate konsekvent, å danne ekte medfølelse overfor vesener. Tomhetens sanne natur er medfølelse. Uten den helhetlige opplevelsen av medfølelse, har det ingen betydning å hevde at man har forstått tomhet, Sunyata.
På dette tidspunktet har dere muligheten til å motta undervisning. Det finnes lærere og omstendighetene er tilstede. Dere har mottatt mange nivåer av læren og det er viktig at dere forstår poenget, nemlig å sette det dere har lært ut i praksis. Dette er av ekstremt stor betydning. Jeg legger vekt på noe i dag som dere ganske sikkert har hørt mange ganger. Det er imidlertid alltid behov for fullkommen integrering, for bevissthet og respekt, for å verdsette det man har forstått, for å sette pris på det man har mottatt. Det er behov for å arbeide for å nå målet i læren og fullstendig å forstå meningen. For å oppnå dette er nok en gang, bodhisattvapraksis, det Opplyste Sinnet, som dere gradvis vil utvikle når dere følger Diamantveien, den viktigste faktoren. Bodhicitta er uunnværlig til en hver tid. Hvis de dype teknikkene man bruker på Diamantveien ikke er understøttet av bodhicitta, vil man ikke nødvendigvis få meningsfulle resultater. Her ser dere at alt faktisk har grobunn i utøvelsen av bodhicitta og at oppriktig å søke det som måtte forsterke og støtte bodhicittapraksisen, skaper gunstige betingelser for dens utvikling.
Et eksempel på et verktøy man bruker for å utvikle bodhicitta er Pratimoksa. I Pratimoksatradisjonen er det syv familier eller nivåer av Pratimoksa eller selvdisiplin. De omtales som forskriftene eller løftene. Tilflukt er den viktigste forutsetningen for å hengi seg til utøvelsen av disiplin. Etter at man har tatt tilflukt tar man de andre løftene man er i stand til. Å holde dem styrker bodhicittapraksisen og gjør en i stand til å følge Buddhadharmaen på en enklere, mer oppriktig og mer fornuftig måte. Viktigheten av selvdisiplin –å overholde forskriftene, må ikke neglisjeres. Atferdsmønstrene som har rot i de tre giftene: aggresjon, tilknytning og uvitenhet er svært inngrodd. Skal man klare å rykke disse vanene opp med roten og anvende den korrekte motgiften til disse giftene, er utøvelsen av disiplin slik den er forklart i Pratimoksaen et nødvendig verktøy.
Så har vi Mahayanaprinsippene. Vi måøve oss i å sette Mahayanaidealene vi snakket om tidligere, ut i livet: utviklingen av den Opplyste Innstillingen, et engasjement i alle veseners nytte og frigjøring. Sett fra et materielt ståsted er dette landet svært rikt, noe som innebærer at livet er mer hektisk enn for enkelte andre folkegrupper i denne verdenen, og folk er opptatt med alle slags verdslige behov. Takket være det overveldende materielle engasjementet som omgir en, går livet fortere og fortere. Én hektisk situasjon biter den neste i halen, og så videre. Dere er opptatt hele tiden. Sannheten i syklisk eksistens manifesterer seg tydelig i livene deres. For å lege tingenes tilstand må man først berolige sinnet. Unngåå bli helt oppslukt av omgivelsene, og utvikle en viss ro. Kultiver enkel kontroll over sinnet, utvikle indre fredelighet. Man er nødt til å utvikle en viss åpenhet i sinnet, i det minste. Uansett hvem man er, er alle nødt til å bruke grunnleggende meditasjonsøvelser, meditasjoner som er laget spesielt for å fremkalle sinnsro i uopplyste vesener som er beskjeftiget med et slik konstant, hektisk engasjement. Dette er det første skrittet i utøvelsen av Dharma, Dharmaen som er så umåtelig viktig for oss selv og andre.
Hvis dere kunne se og verdsette sannheten i Dharmaen, og i lyset av det, fortsette å praktisere, er det ingen tvil om hvilken enorm nytte dere vil være for folk dere møter, og for dette landet spesielt. Det ville ikke være noen spørsmål om deres evne til å redde vesener fra talløse problemer og konflikter. Utøvelsen av Dharma må altså tas svært alvorlig, samt gjøres med den største oppriktighet. Det spiller en avgjørende rolle i utformingen av ens liv, og ikke bare av dette livet alene, men av alle ens fremtidige liv. Hvis man ønsker å oppfylle ønsket om både midlertidig og varig lykke er den uforlignelige og eneste pålitelige forbindelsen utøvelsen av Dharma. Forestillingen om opplevelse og den som opplever har eksistert siden begynnelsesløs tid, og det er en del av det tilknyttede atferdsmønsteret. Siden begynnelsesløs tid har svakheten vår vært at vi faller tilbake inn i samsara. I fortiden, framtiden og i nuet har sinnet vært lekent på mange måter. Men når det er snakk om sinnets sanne natur, kan man ikke sette fingeren på verken sinnets farge, form eller beliggenhet og heller ikke dets bevissthet.
Sinnets natur overgår enhver slik soliditet. Fordi det er slik, er det viktig verken å invitere framtiden eller å gjenkalle fortiden under meditasjonen, men å bli værende i tilstanden av her og nå. Sinnets ”her og nå” er praksisen dere alle bør utvikle.
