Man ser seg i speilet, men ser ikke noe speilbilde. Folk setter seg på en når man sitter i en stol, og de går sin vei når man snakker til dem. Det er noen av de opplevelsene man kan ha etter døden. I dette foredraget gjennomgår Lama Ole Nydahl bardoene – mellomtilstandene – mellom to liv. Med diamantveiens metoder blir bardoene etter døden forvandlet til dører til opplysning.
Når folk snakker om bardo (tib. mellomtilstander, red.) tenker de som regel på tiden etter døden. Betegnelsen dekker imidlertid over mer enn det. Den referer til alle ”mellomstadier”. Alle vesener opplever den slags mellomstadier gjennom alle livene sine inntil full opplysning; når sinnet erkjenner det tidløse klare lyset sitt. Akkurat nå, under dette foredraget for eksempel, er vi i bardoen av å være våkne, i hvert fall håper jeg det. Vi kommuniserer med ord, og oppfatter verden gjennom sansene våre. Om natten er bardoen å sove; mørke og manglende bevissthet. For de heldige som kjenner Klart Lys-meditasjonen godt, erfares søvnen som å ligge i et hav av lys.
Det er også perioder hvor lagrede inntrykk kommer opp på forskjellige måter, som drømmer. Dette kalles drømme-bardoen, og den inneholder også tilstander fremkaldt av narkotiske stoffer. Så våkner vi igjen og gjenopptar den våkne bevisstheten.
Selvfølgelig er alt som er nevnt til nå, betinget. Det forandrer seg og kan ikke hjelpe vesener på noen varig måte. Hvis vi mediterer når vi til en tilstand som i sin essens er tidløst, klart lys, en bevissthet som ikke avhenger av noe. Denne tilstanden går utover fødsel og død, ut over kommen og gåen. All Diamantveipraksis har som mål at denne bevisstheten skal være tilstede hele tiden. Alle vesener, både dyr og mennesker, beveger seg mellom de tre nevnte bardoene: våken-, sove-, eller drømme-bardoen, mens de er i live. Ved døden viser det seg tre bardoer til.
Først kommer selve dødsprosessen. Uansett om døden er rask eller langsom skjer det en forandring. Så kommer det en periode hvor sinnet fortsetter sin vanlige strøm av inntrykk fra det tidligere livet. Etter det innser man at man faktisk er død. Nå kommer det en prosess hvor man restrukturerer inntrykkene i sinnet. Avhengig av hvilke tendenser som er dominerende går sinnet inn i et nytt liv innenfor en av de seks eksistensverdenene. Sånn har det alltid vært. På samme måte som at rommet er uten begynnelse, har heller ikke sinnet noen begynnelse. Ute som inne har det alltid lekt, uttrykt og erfart sin rikdom på utallige måter. Disse seks bardoene har alltid skiftet; de tre daglige og de tre som følger, når vesener som ikke er frigjort går inn i sitt neste liv.
Dere kom hit i kveld for å lære noe om det sistnevnte. For å kunne forstå hva som skjer etter døden må vi først se på sinnet. Det er i sin essens rom. Det har verken farge, vekt, lukt eller størrelse. Det er ikke laget av noe; det er ikke født, det kan ikke dø. Det har ikke kommet fra noe sted og det skal heller ikke dra noe sted. Dette rommet er allikevel ikke noe sort hull. Det betyr verken at det eksisterer eller at det ikke eksisterer. I sin natur er det rikt. Det leker, uttrykker seg, drømmer, lar ting skje og oppløser dem igjen. Det har stor kraft og er samtidig ubegrenset. Hvor enn vi ser, er det ingen ende på det, det kan alltid skje mer. Når denne erkjennelsen er nådd er det ingen betinget følelse som kan måle seg med den, og fryktløshet, spontan fryd og aktiv, usentimental og langsiktig medfølelse kommer helt naturlig. Hvis dette var veseners konstante tilstand, hvis vi alltid var bevisste på sinnet selv, ville alt ha vært lett. Da ville død og gjenfødsel være som å skifte klær. Sinnets klare lys, dets strålende bevissthet, fryden og kraften i dets aktivitet ville aldri stoppe. Uten noe brudd på bevisstheten, og mens vi ser kroppen og talen vår mer og mer som et verktøy, kan vi velge fritt å bli gjenfødt på steder hvor vi kan være til maksimal nytte for andre.
Selvfølgelig er dette langt fra den opplevelsen vesener har til daglig. De som ikke mediterer opplever sjelden noe glimt av sinnets sanne natur. Det skjer kun tilfeldig, som når man elsker eller under det frie fall, før fallskjermen åpner seg. Uansett om dets evige friskhet viser seg gjennom en kontinuerlig prosess eller ved et tilfelle, og oppstår det en total sikkerhet og en dyp fryd når man glemmer å håpe, frykte eller forvente. Det utrykker seg selv som kjærlighet med få begreper. I stedet for sinnets klare lys eller dets mer tidløse innsikter, identifiserer vesener som ikke er erkjente seg med sinnets strøm av inntrykk. De søker en varig essens i den skiftende strømmen av inntrykk som produseres av kroppene og de mentale aktivitetene deres.
Selv om inntrykkene anses for å være ekte kan ikke den slags situasjoner og følelser vare. I sin natur er de som en elv – selv om nytt vann hele tiden flyter forbi er det stadig en sammenheng og folk identifiserer seg med denne strømmen av bevissthet. Det er en sammenheng mellom det syv år gamle barnet og den samme personen når den senere er sytti. Uten den første ville ikke den siste kunne eksistere, selv om hver partikkel, hvert molekyl er nytt.
Dødsprosessen
På et visst tidspunkt kan ikke denne prosessen finne sted i kroppen lenger. Når kroppen ikke kan fastholde sinnet lengre, dør man. Døden ser forskjellig ut avhengig av om man dør langsomt, som av aids eller kreft, eller om kroppen splittes i to, fordi man tråkker på en landmine, eller om man har en høyhastighetsulykke. Prosessen som finner sted er imidlertid den samme. Om det skjer i et glimt eller over lengre tid, beveger den energien, som før var fordelt i hele kroppen, seg inn mot kroppens sentrale akse. I de store erfaringsreligionene har kroppen forskjellige energisystemer. De avhenger av det målet. Om det man ønsker er et formløst gudestadie, et avbalansert, langt liv eller å erfare sinnets klare lys.
I hinduismen arbeider energien i ryggraden, i taoismen i en ellipse inne i kroppen. I buddhismen ligger den sentrale energikanalen mellom et punkt åtte fingre bak den opprinnelige hårlinjen på toppen av hodet og et punkt fire fingre under navlen. Fra den sentrale energikanalen fordeler fem forskjellige energihjul energien videre ut i kroppen i 72.000 kanaler. De er kvinnelige av natur og essensen deres er intuisjon og rom. Inne i dem ligger potensielle mannlige energier, som bare vekkes fullstendig ved opplysning. Naturen deres er medfølelse og fryd.
Under dødsprosessen trekker forbindelsen til de ytre sansene seg tilbake til midten av kroppen, og så smelter de fem energihjulene inn i den sentrale midtkanalen. Under denne prosessen mister man først kraft. Man føler et trykk på kroppen, og sanseinntrykkene blir uklare. Så forsvinner ens kontroll over det flytende elementet. Det føles som om man flyter i vann og munn og nese renner. Deretter blir man tørr og kaldere. Nå, tett på døden, blir åndedrettet svakt og uregelmessig og folk som ikke mediterer mister evnen til å fokusere sinnet sitt. Avhengig av karmaen ens – de inntrykkene man har sådd gjennom livet sitt – kan alt oppstå, fra den mest vidunderlige følelse av frydefyll mening, erfart etter phowa, til følelsen av stort tap med frykt og frustrasjon. Her blir karma meget godt synlig. Til slutt puster man dypt ut tre ganger, og det var det. Selv om folk erklæres for døde på dette tidspunktet, så foregår det en energiprosess inne i den magnetiske aksen i kroppen i de neste 20-30minuttene.
Den hvite og den røde energien
Den sentrale energikanalen oppsto da bevisstheten vår fra det siste livet møttes med sædcellen og egget til foreldrene våre. De to cellene hvis genetiske informasjon ga grunnlaget for de nåværende kroppene våre, bar på en energiladning hver. I meditasjon oppleves den mannlige essensen som hvit og den kvinnelige som rød. Mens millioner av celler formet seg til den menneskelige kroppen vår, beveget den hvite energien seg opp, og er nå konsentrert åtte fingerbredder bak den opprinnelige hårlinjen på toppen av hodet vårt. På samme tid beveget den røde energi seg ned, og den hviler nå fire fingre under navlen i midten av kroppen.
Mellom disse to polene ligger det en akse med de hjulene og kanalene som er nevnt over. Når man ikke puster lenger, forekommer det en prosess i denne energikanalen. I løpet av de første 10-15 minuttene slipper den hvite energien grepet sitt på toppen av hodet og beveger seg ned mot hjertet. På veien ned oppleves et klart lys, som månelys, mens 33 følelser, som kommer fra sinne forsvinner. Mange hører lyden av vibrasjonen HANG og opplever en hukommelse som er så intens at man ofte ser folk som døde før en selv.
Etter dette stiger den røde energien opp fra punktet fire fingre under navlen. Følelsen er høyst kraftfull og lyset er som en intens solnedgang. Mens det i løpet av 10-15 minutter beveger seg opp til hjertet, hører mange lyden av den dype vibrasjonen AH. 40 følelser som har å gjøre med tilknytning forsvinner og man føler en ubeskrivelig fryd.
20-30 minutter etter døden smelter disse to energiene sammen i midten av brystet ens og alt blir svart. Når dette skjer, forsvinner sju slør som kommer av uvitenhet.
Det strålende lyset
Så oppstår det et strålende lys, fullstendig utover personlig bevissthet. Hvis man kan holde denne tilstanden kalles meditasjonen ”Thugdam”. Dette betyr at sinnet holdes ved hjerte i en tilstand hvor det ikke skiller mellom inne og ute. Sinnets åpne, klare og ubegrensede natur gjennomtrenger her alle tider og retninger; dette er Karmapas bevissthet, lamaenes bevissthet. Det sammenlignes med møte mellom mor og barn. Hvis dette lyset kan holdes er det snakk om full opplysning. Atskillelsen mellom rom og energi som mellom fortid, nåtid og fremtid faller bort.
De som ikke kan holde denne tilstanden, mister bevisstheten. Den Tibetanske dødeboken nevner en ubevisst periode etter døden, som varer i tre til fire dager. I de tilfellene hvor folk har kommet til meg, gjennomsiktige, men ellers med deres vanlige utseende, har det alltid vært etter 68 timer. Jeg tror denne forskjellen kan forklares med at alle de som kom til meg var høyt utdannede storbymennesker. De mentale prosessene deres er derfor raskere.
Oppvåkning
Når man våkner opp etter døden har man en følelse av at noe er fundamentalt feil. Selv om kroppen er bevart prøver man å unngå å se på den og i stedet komme seg unna. Denne tilstanden er ytterst forvirrende. Fordi man ikke har noen kropp er man hele tiden automatisk på det stedet man tenker på. På samme måte er intelligensen mye skarpere enn når man er i live, og man kan ikke kommunisere med de levende, selv om man kan lese tankene deres. Når man sitter i en stol setter folk seg på en, og de går sin vei mens man snakker til dem. På tross av at det er så mye som tyder på at man er død, vil man ikke erkjenne det.
Etter tre dagers bevisstløshet følger en uke, hvor folk fortsetter vaneverdenen sin fra det livet man nettopp avsluttet. Da kan man ikke unngå å innse at man ikke har noen fysisk kropp lenger. Denne innsikten kan komme når man står foran speilet og ikke ser noe speilbilde. Eller ved at man går på fin sand uten å etterlate seg fotavtrykk, eller man putter sine hender i kokende vann uten å brenne seg. På dette tidspunktet vet sinnet: ”Jeg er død nå, jeg har ikke noen kropp lenger ”. Dette er et så stort sjokk, at man blir bevisstløs for andre gang.
Veien til de seks verdenene
Når man våkner opp har sinnet beveget seg inn i en ny tilstand. Her er den overflatebevisstheten man deler med andre stoppet, og de individuelle underbevisste inntrykkene kommer opp til overflaten som sterke opplevelser. Selv om de best kan sammenlignes med sterke individuelle drømmer, anser man dem for å være virkelige og føler håp og avsky.
Gjennom de neste fem og en halv uke (slik at disse tre siste mellomstadiene ikke blir lengre enn syv uker i alt), mens man som alltid fortsetter med å holde fast og dytte unna, arbeider den sterkeste tendensen seg gjennom sinnets andre inntrykk. Hvis man ikke har en lama eller en innarbeidet meditasjonspraksis til hjelp, bestemmer disse inntrykkene retningen for hvilken gjenfødsel man får. Gjennom den menneskelige tilstanden gis ett bredt spenn av karmiske muligheter, fra lidelsene til de muslimske kvinnene og afrikanerne, til folk med en fri, luksuriøs livsstil i de vestlige drabantbyene. Utover dette kan det, utfra sinnets lagrede muligheter oppstå fem eksistensplan som ikke er menneskelige.
Tre gudestadier oppstår av stolthet. Hvis vi har handlet godt, men med følelsen ”Jeg gjør noe for deg”, er det ikke frigjørende, men vil – avhengig av ens intelligens – produsere meget behagelige nivåer av bevissthet. Enten oppfylles ønsker automatisk i de seks ”verdenene av begjær” eller så oppnår man estetisk tilfredstillelse i de søtten ”formverdenene”. Høyest av gudene er de fire tilstandene av intens abstraksjon. Fordi illusjonen om et atskilt selv er til stede i alle disse verdenene, vil lageret ens av gode inntrykk bli brukt opp, og gudene faller ned og opplever en ny følelse med et tilsvarende miljø.
Hvis sjalusi oppstår som den dominerende følelsen, opplever vesener å være i våpenkamre. Tidligere lette de etter sverd, men i dag ville de nok lete etter maskingevær.
Hvis forvirring er på overflaten som den sterkeste forstyrrelsen vil sinnet kanskje prøve å gjemme seg bak stein og busker, og hvis dyr kommer dit for å parre seg, går man kanskje imellom dem. Slik ender vesener med fire poter og en vidunderlig pelskåpe både sommer og vinter.
Det er også mulig at grådighet er det mest dominerende, og allerede i dette livet gjør det folk synlig elendige. Selv om noen mennesker har alt mulig, blir de fengslet av besittelsen sin. Etter døden samler dette stadiet seg til et begjær etter mat og drikke. Noen tror at magene deres er så store som San Francisco og at munnene deres er små som nåløyer. Andre opplever at ernæringen deres blir til ild eller at ubehagelige spøkelser tar den fra dem.
Sinnets verste gift er imidlertid vrede og onde hensikter. Disse modnes som den største smerten, paranoia. Tradisjonelt skjelner man mellom åtte nivåer av smerte fra varme og åtte nivåer av smerte fra kulde. I tillegg til disse eksisterer det ”nabo”- tilstander, eller tilstander hvor man bare til tider opplever denne form for paranoia.
Som allerede nevnt var det begjær som ga det nåværende menneskelivet, og som vil gi det fremover. Karma er klisteret og den har langvarige virkninger. Utover å bestemme hvilken verden man gjenfødes i, bestemmer også karma hvilken kropp vi får, hvilket miljø vi fødes i, og med hvilken motivasjon vi lever livene våre. Som menneske har man imidlertid all kontroll i egne hender. Fordi man har en fast kropp, og fordi man vet hva som er nyttig, og hva som er skadelig, kan man unngå å så frø, som medfører tidsaldre av forgjengelig lykke eller dyp lidelse i de fire eksistensformene som ikke er fysiske eller i kortere perioder i det kjedelige dyrestadiet.
Det viktigste er at det ikke er noe alternativ til frigjøring og opplysning. Guder faller ned igjen, halvguder er sjalu og slåss, dyr spiser hverandre, spøkelser er alltid frustrerte og vesener som lever i helvete lider alltid. Selv mennesker har de fire grunnleggende problemene: fødsel, sykdom, alderdom og død. Heller ikke de beste årene av livet er fri fra problemene med å få det man vil ha, og unngå det man ikke vil ha. Eller å holde fast i det man har og prøve å arrangere seg med de tingene man ikke kan unngå. Da dette har foregått siden tid uten begynnelse, er det imperativt å finne varige verdier.
Dører til opplysning
For å skjære bort roten til all lidelse, råder Buddha oss til å fokusere på det som er hinsides fødsel og død, det som aldri er oppstått og aldri vil forsvinne. Han peker ikke på bildene i speilet, men på speilet selv. Han viser oss havet under bølgene. Ingen betinget opplevelse eller ytre situasjon kan virkelig være tilfredsstillende. Kun sinnets åpne, klare og ubegrensede lys er fullstendig frydefullt og absolutt. Læren hans, enten det handler om liv, gjenfødsel eller det som er i mellom, sikter utelukkende mot å dele denne sikkerheten. Med diamantveis-metodene blir hver eneste av de nevnte bardoene etter døden, til dører til erkjennelsen. De tilbyr mulighet for å konfrontere sinnet med dets sanne natur og gjøre det fritt.
Oversatt til dansk av Eva Blach Jespersen fra Buddhism Today, vol. 6, 1999.
