Karmapa International Buddhist Institute, New Delhi, India, 1994
Hvis Buddhismen hadde forsvunnet for fem hundre år siden og vi hadde funnet tekstene og statuene deres i dag, hvilke deler av læren ville vi da vært i stand til å gjenopplive?
Vel, hvis vi hadde gjort oss realistiske observasjoner omkring årsak og virkning i livet vårt, ville innsiktene i Theravada eller buddhismens sørlige, Lille Vei, vært lette å ta i bruk. Vi ville allerede visst at resultater kommer fra årsaker av samme natur og vi hadde hatt en viss erfaring med hva som var til nytte eller til skade i livet. Læren på nivået av hva som er nyttig og hva som er ufornuftig ville vært selvsagt.
Hvis vi i tillegg til dette hadde oppnådd en viss form for indre ro og styrke, hatt energi nok til mer enn oss selv og sett forbi håp og redsel, vært overbevist om at alle vesener søker lykke og vil unngå lidelse, samt oppnådd en forståelse for at alt oppstår, forandrer seg og forsvinner, hele tiden som i en drøm, da ville vi kunnet tatt i bruk metodene fra Mahayana eller buddhismens Nordlige, Store Vei. Vajrayana eller Diamantveibuddhisme derimot, kan aldri bli gjenskapt uten en levende kilde. Den forbigår alt av naturlige tankemønstre eller betingede rasjonelle følelser. Jo mer avansert Buddhas lære er, dess dypere og mer totale er metodene som brukes og overførselen av en erfaren lærer blir da desto mer essensiell.
Når det gjelder nivået på den Lille Vei, angående årsak og virkning, er en lærer nyttig, men vi kan klare oss med det vi kan lære fra bøker. I forhold til Mahayana som utvikler de indre kvalitetene, medfølelse og visdom, er en lærer viktigere. Når flere aspekter av totaliteten vår involveres, hjelper det å ha ett levende eksempel som også kan holde ett øye med vår utvikling. Men Diamantveien kan ikke eksistere uten en lærer. Hvis ingen hadde brakt den levende erfaringen og vært i stand til å gi den videre, ville intellektuelle eller kryptiske bøker og bilder, hvor vår oppfattning av deres estetikk vi enten likte eller ikke likte, vært alt vi hadde hatt. Uten en levende holder av opplevelse, ville det ikke vært noe tilgang til dens omdannende kraft.
Så, for det høyeste nivået har man behov for en lærer. Det er allikevel viktig, ikke å se ham eller henne som en person eller gud, men som ett speilbilde av ens eget potensial. Med utallige virksomme midler, viser han oss vår tidløse natur, og han representerer i sin essens Buddha.
Gjennom en lærer kan vi omforme alle aspekter av livet. Alle former for kontakt er til stede her: en fysisk kropp, talen hans, og læren vi får ved å observere hans forskjellige reaksjoner på verden. Med ham, får vi muligheten til å ha en total identifikasjon og bli inspirert på alle våre menneskelige plan. Vår intelligens og seksualitet, vårt mot og potensial for lykke blir alle porter for å motta inspirasjonen hans. Ved hjelp av forbindelsen til en lærer som omfavner en komplett livsstil, er det mulig å lære på en helhetlig måte.
Fordi dette møtet mellom lærer og elev gir en så stor plattform for vekst, er det særdeles viktig at forutsetningene er tydelige, at begge sider vet hva de skal gjøre og ikke gjøre og hvilken retning de skal følge i utvekslingen deres.
Dette poenget er mye viktigere i vår moderne verden i dag enn det var i de tradisjonelle samfunnene i Østen. I landene i øst er rollene tydelig skissert og det følelsesmessige ønsket om direkte erfaring ofte er fraværende. I denne sammenhengen ble man ikke buddhist fordi man var fascinert av en lærer eller ønsket rask opplysning. Man støttet en bestemt skole og hadde full tillit til den fordi ens egen bestefar og far gjorde det samme.
I Vesten kan vi velge vår religion basert på hva vi føler. Denne fremgangsmåten har den styrken at noe overbevisende faktisk finner sted og den svakheten at opplevelser forandrer seg hele tiden. Med stor idealisme løper vi alltid etter noe som faktisk ikke er der.
I vår tid hvor buddhismen kommer til våre land, burde vi se oss selv som nye koster som feier. Det er målet vårt å transportere den unike læren om sinnet – den ”tørre babyen” – uten det kulturelle badevannet som har akkumulert opp gjennom århundrer og som ikke hører hjemme hos oss. Men på den andre siden vil vi ha hele babyen. Hvis den blir flyttet over for fort som i noen reformasjoner, kan den komme frem med en arm eller ett ben for lite. Vårt ydmyke mål, som nok aldri har blitt oppnådd tidligere i historien, er bevisst å innpode det beste fra det høyt utviklede, men politisk villedende tibetanske spirituelle systemet, i vår åpne, frie og demokratiske moderne verden. Hvis vi holder oss kritiske og tydelige og i tillegg klarer å bringe Diamantveien til Vesten i en funksjonell form, vil vi ha den fineste læren om sinnet uten alt det kulturelle som ikke har noe med oss å gjøre.
I Østen, på den andre siden, var alt åpenlyst. Man trengte kun å vite hvilket nivå lærerne praktiserte for å se om man kunne stole på dem. For eksempel ga Buddha 250 restriksjoner for munker og 350 for nonner. De omhandler alt det de ikke skal gjøre, og hvis de holder disse løftene er de gode munker og nonner. Å holde disse løftene fullt ut er sannsynligvis ikke mulig utenfor deres eget samfunn og en person i sølibat som ikke skal ta i penger eller være i nærheten av det motsatte kjønn er ikke i noen enkel posisjon på gaten. Til og med de høyest inkarnerte får problemer når de blander seg for mye inn i politikk eller penger.
Buddhas råd til lekmenn var på nivået av medfølelse og visdom. Jobben deres var å underbygge samfunnet, støtte læren hans og praktisere i dagliglivet. Fordi de hadde behov for å ha frie hender til å gi og ta i verden, var hans råd om ting å unngå begrenset til grunnleggende løfter om ikke å drepe, lyve, stjele, bruke narkotika eller seksuelt misbruke andre, som praktisk anlagte personer kanskje synes er nyttige løfter å gi. For lekmannsbefolkningen, var motivasjonen derfor det viktige. Handlingene deres burde være til gagn for andre, og lede samfunnet, deres familie og venner til en meningsfull utvikling.
Det var også en tredje gruppe mennesker som Buddha underviste, yogiene. Deres funksjon var å sparke stolene under samfunnslederne når de ble for dualistiske, moralistiske eller lavpannede. Yogiene levde utenfor konvensjoner og holdt det høyeste synet; alle fenomeners renhet. Jobben deres var hele tiden å se alt som naturlig ferskt og fullt av potensial, samt å holde synet og konstant teste tilværelsens grenser. I og med at de erfarte verden som strålende og glitrende, var det alltid rom for nye løsninger.
Innenfor de tre nivåene for munker/nonner, lekmenn og yogier var reglene for en lærer dermed tydelige. I landsbyer, der hvor de fleste levde, kunne folk se om de ble etterfulgt eller ikke. Hvis munkene og nonnene ble stolte, begynte med politikk, hadde sex, eller ikke ble værende i klostrene sine, hadde de tapt nivået. Hvis lekmannens familie var forsømt, eller han fikk venner inn i problemer gjennom svindling eller dårlige avtaler mistet han respekt og en yogi som så ut som en druknet katt og verken kunne inspirere seg selv eller andre var ingen yogi i det hele tatt. Folk visste nøyaktig hva alle skulle gjøre. I det tett sammensveisede tradisjonelle Buddhistiske samfunnet, er tilfeller av guruer som villeder sine studenter ikke hyppige av den enkle grunn at alle var opptatt med å følge med på alle andres oppførsel.
Når buddhismen kom til vesten, kom den imidlertid inn i samfunn som er i høy hastighet, er idealistiske, åpne og frie, og hvor folk mangler slike sjekkfunksjoner. Vi har rett og slett ikke noen regler for munker, lekmenn og yogier. Folk lever langt fra hverandre og ingen undersøker virkelig hva guruen gjør, i hvert fall ikke i deres innerste sirkler. Alle vil ha ett emosjonelt avbrekk fra å måtte være kritiske i politikk og jobb og nesten ingen kjenner begrensningene til sin lærers praksis. Så folk med tankevekkende styrke, med ord og organisasjoner kapable til å fange tidens ånd og fremkalle sterke følelser, kom til useilte farvann. Da de kom fra Østen, forventet ingen solidaritet, demokrati eller de europeiske verdiene av dem, og på bakgrunn av dette kom de inn i ett vakuum som gjorde det mulig for dem å gjøre nesten hva som helst i en årrekke.
Etter å ha lært av disse nylig erfarte skandalene, er det tydelig at buddhistlærere også må sjekkes, og ting må være klare helt fra starten av. Læreren må oppføre seg slik som han snakker. Han burde heller ikke simpelthen unngå konfronterende emner, men poengtere årsaker til kommende problemer, som overbefolkning i gettoene og fattige land, samt veksten av Islam. Hvis læreren alltid forteller søte historier beskytter han ikke sine studenter. Han må være villig til å fornærme noen. Det er hans forpliktelse.
Dermed burde læreren utad, være relevant og uredd. Samtidig burde han konstant sjekke seg selv og være sikker på at han ikke utvikler egoisme, rar oppførsel, falsk blidhet eller stolthet. Spørsmål bør stille jevnlig, ”Tenker jeg på det mine studenter kan gjøre for min organisasjon og meg selv eller tenker jeg på deres utvikling? Gjør jeg dem avhengige eller hjelper jeg dem å finne sin medfødte indre styrke?” Mens han eller hun nyter det rike potensialet til sine studenter, burde en lærer alltid være klar over at de ble født alene, erfarer uønskede situasjoner i livet, og vil mest sannsynlig føle seg alene når de dør. Det som må gjøres akkurat nå er derfor å gjøre dem så selvstendige, uavhengige og sterke at de kan takle en hvilken som helst situasjon som måtte oppstå.
Det er derfor ikke hederlig å sette sine studenter inn i maktstrukturer eller lure dem med ytre adferd fra kulturer de ikke kan evaluere eller kle dem i klær som kutter deres kontakt med samfunnets strømninger. Organisasjoner er ikke der for å gjøre lærere til kjendiser, men for å gjøre det mulig for dem å dele innsikten deres med mange. Da det er uunngåelig at en slik posisjon vil omgi en med både venner og groupies, som vil beskytte en og presentere også ens svake sider i det beste lys, derfor må læreren sjekke seg selv i de mest dagligdagse situasjoner; ”Bærer jeg fortsatt min egen bagasje? Er jeg fortsatt takknemmelig? Snakker jeg direkte til folk eller ned til dem? Ser jeg deres Buddha-natur og unikhet? Føler jeg meg viktigere enn dem?” Dette er imperativt, fordi stolthet sniker seg inn. Den tar en fra ett hjørne en ikke ville forventet og plutselig har man blitt overdådig, myk og utspekulert. Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt. Slik er det alltid.
Mens sevjen av tidligere nyttige aktiviteter produserer sine gode frukter, må røttene fortsatt bringe nye forsyninger. Derfor burde også ens aktivitets overvåkes. Læreren burde sjekke om han fortsatt er frisk og eksperimenterende. Om han har det gøy. Om han fortsatt jobber like hardt som i begynnelsen av sin karriere. Om læren hans er tatt fra andres bøker eller om han snakker sentimentalt om høyere nivåer av sinnet han knapt kjenner. Lærer man folk å være fryktløse fordi sinnet er rom og ikke kan skades, burde man bevise sitt eget grunnleggende mot fra tid til annen. Om man snakker om fryden i sinnets klarhet, burde man også føle den fryden, og om man instruerer sine studenter i at medfølelse er naturlig fordi vi alle er en del av det totale, burde man selv være vennlig og jobbe hardt.
Læreren burde utvikle seg og ikke holde seg til sine nåværende grenser. I stedet for, burde han fortsette å være bevisst på sinnets rom og identifisere seg med dets totale potensial, med løsninger og det høyeste målet. Hvis en gjør det, vil en gjøre færre og færre feiltrinn. Hvis man kjører seg selv hardt nok, vil det ikke være noe usikkerhet eller tvil. Det vil ikke være rom for bløff, ingen idé om å gi god undervisning til donorer og middels god til mindre interessante personer. Det vil ganske enkelt ikke skje. En vil være naken og ekte, er en virkelig yogi.
Dette var lærerens side. Nå er det interessant å vite hva studentene bør gjøre. Den første forutsetningen er at de er villige til å lære og jobbe hardt. Dette åpner ett rom bortenfor ego og konsepter, og mange former for mottakelighet er satt fri og den transformerende effekten av møtet avhenger av tilliten man har investert. Her er det essensielt at eleven involverer seg på en intelligent, og bevisst måte. Selv om det er vanskelig å ikke bli påvirket av sitt ønske om rask perfeksjon, burde de allikevel undersøke læreren så godt de kan. De må evaluere ham og avgjøre hvordan han er, for eksempel, om de ville kjøpt en brukt bil av ham. Siden de helt sikkert vil absorbere mange av hans kvaliteter over de neste årene, må de først være kritiske. Hvis de ikke stiller de nødvendige spørsmålene og læreren ikke er solid, vil deres utvikling bli avsporet, i hvert fall til de finner en bedre lærer.
Selvfølgelig er det vanskelig å åpne seg helt for et annet menneske, spesielt når han er i en maktposisjon. Det innebærer alltid å miste aspekter av ens eget eventyrland. Man vil miste ting, tanker man verdsetter, følelser og erfaringer som man vil beholde. Forutinntatte ideer må forsvinne for å lage rom for ekte innsikt, så studenten må ha bein i nesa og være usentimentale nok til å holde ut. På ens vei fra det relative og betingede til det absolutte og varige, må man være villig til å gi slipp på de mest spirituelle av ideer, de fineste konsepter, de søteste følelser.
Man burde gjøre ett slikt offer og imidlertid ikke la en unik sjanse gå forbi. Kun flere liv av samlede gode inntrykk beviser at oppleveren er umåtelig mye mer betydningsfull enn hva ett hvilket som helst bilde eller del av en fantasi det kan manifestere, og denne overbevisningen kan lett forsvinne igjen. Vi har dermed intet mer verdifullt enn det, frigjøring og opplysning forekommer bare når studenten plasserer sin tillit til sinnets essens, i det som er her og nå. Tilliten til en pålitelig lærer er raskere enn alle kompliserte metoder, og den kan bringe frem den strålende bevisstheten som studenten alltid har, og hastigheten en utvikler seg i er avhengig av ens åpenhet. Ser en læreren som en Buddha, får man en Buddhas velsignelse. Hvis man ser ham som en Bodhisattva, får man en velsignelse av det kaliberet, og om man oppfatter Buddha som ett ordinært menneske, ville man sannsynligvis ikke fått annet enn en hodepine. Bak egoets spill, er intet annet enn strålende visdom, og sinnets frydefulle stråleglans vil alltid være der. Når slik tillit er utviklet, vil sinnets slør falle bort, gradvis og av seg selv.
