Noen vestlige mennesker sier at Tibetansk buddhisme består av delvis Tibetansk kultur og delvis av dharmapraksis og at de ikke alltid kan skille mellom de to. Det er svært viktig å vite forskjellen.
I biografiene om Milarepa, Marpa og Gampopa er alt ren dharma. Alt om disse store Kagyu-mestrene – måten de levde på, måten de underviste på, og så videre – var ren dharma. For eksempel Marpa brakte læren fra India til Tibet, hvor han underviste som tibetaner. Først studerte han dharma i India, i følge indisk tradisjon. Læreren hans Naropa, var fra India. Mesteparten av tiden var Naropa naken og noen ganger hadde han på seg Herukas (lit. ”han som drikker blod” et buddha-aspekt som drikker ego-blodet. red.) utsmykninger, men Marpa ba aldri tibetanerne om å gjøre det samme. Når Marpa underviste i Tibet prøvde han ikke å introdusere indiske skikker der, som å bære sadhu-kapper. Han lot tibetanerne bære sin Chuba (tibetansk plagg). Han underviste i Dharma på en ytterst ren måte.
I vesten har dere lest mye om tibetanske lamaer. Noen kyndige vestlige mennesker reiste til Tibet på eventyr. Senere i Amerika, skrev Lobsang Rampa bøker som var fulle av fantasier, samt beretninger om astrale reiser, om ett sinn som reiste til et annet sinn og overleverte noen beskjeder. Som et resultat av meditasjon kan høyst utviklede buddhistiske praktiserende forstå slike overnaturlige ting og de kan også lese tanker.
Når du utvikler svært god meditasjon er du i stand til å vite utrolige ting. Buddha, for eksempel visste alle tankene til alle sansende vesener. Lobsang Rampa framstilte disse fenomenene på en ganske annerledes måte. Han gjorde det til noe mystisk. Det var hans fiksjon at noen sendte sinnet sitt til noen andre for å lese tankene deres. Bøkene hans påvirket vestlige ideer om Tibet. Når folk oversatte biografier til vestlige språk, oversatte de selvfølgelige alle ”de bra greiene”. På denne måten utviklet det seg mange feilaktige ideer om mestrene i tibetansk buddhisme; for eksempel at de kunne fly rundt i luften.
Dere vestlige mennesker utviklet en ide om at alle tibetanske lamaer er fullstendig rene. Uansette hva en lama gjorde, tenkte man, ”Å, det må være en dyp mening bak det.” Når en lama virket en tanke ualminnelige ga man det en spesiell betydning og antok at lamaen må ha sett noe om sinnet ens. I følge min erfaring, har mange vestlige studenter slike ideer.
Så ønsker du å føre alle tradisjonene inn i dharmapraksisen og tenker at klostersystemet hadde noe med opplysning å gjøre. I dag når kommunikasjonen er bedre, når man kan reise dit og så videre, er folk til tider sjokkert når de ser forskjellen mellom det de ser og hvilke ideer de hadde selv. De tenker, ”Hva er dette? Lamaene er akkurat som oss, de har liknende problemer.” Noen blir da fullstendig forvirret. Men slik er det. Lamaer er akkurat som mennesker. I Kathmandu kan man se munker som går på kasinoer. Jeg kan si dette her fordi noen av dere har sett det med egne øyne. Jeg trenger ikke å gjøre det til noen hemmelighet.
Hva handler alt dette om? For lenge siden ble det introdusert et system i Tibet hvor meget små barn ble brakt til klosteret hvor de ble tatt vare på og fikk mat, gratis. En svært hellig tibetansk konge ble en smule ekstrem. I dagens Afghanistan, fantes det et ”Diamantvei-kongedømme”, Oddiyana. Denne kongen oppnådde opplysning og underviste alle undersåttene sine. De ble opplyste alle sammen og kongedømmet forsvant.
Den tibetanske kongen ønsket å gjøre det samme. Han ønsket å gjøre slutt på samsara ved å la kongedømmet Tibet forsvinne, så han introduserte noen nye regler, og klostre for munker og nonner ble reist over hele landet. Alle munker og nonner mottok mat gratis, og innhøstning fra alle bøndene gikk til klostrene. Som en følge av dette ble folk munker og nonner, ikke bare for å bli opplyste, men fordi de fikk gratis mat. Det var imidlertid sjelden man fant opplyste vesener der, fordi det var så mange forstyrrelser. Det var nok å spise, men ikke nok å gjøre. Ingen av dem praktiserte som Milarepa gjorde i tidligere tider. Så det fantes et kloster i hver eneste dal og hele Tibet var fullt av kloster med store administrasjoner.
I begynnelsen grunnla en kagyumester et kloster på den rette måten ved å starte et studieprogram og et meditasjonssenter. Han ønske var at læren skulle bli bevart og ikke bare forsvinne. På den tiden fantes det ikke noe tulkusystem (systemet for å gjenkjenne bevisst gjenfødte buddhistiske mestere), so mesterens sønn tok over ansvaret for klosteret etter faren sin. Mange Kagyu-klostre ble store på denne måten. Men mennesker er bare mennesker og som tiden gikk ble ting verre. Klostre ble til små kongedømmer med svært arrogante administrasjoner. De var ofte svært listige. De introduserte en spirituell leder fordi de visste at det var nødvendig for å kontrollere folket, men de passet på å holde all makten i sine hender. Det var meget politisk, på utsiden var det spirituelt, men på innsiden var det politisk. Klosterledelsene ønsket å kontrollere folket.
Hvert kloster eide land, i noen tilfeller omfattende områder. Når klostre hadde grense til hverandre ønsket begge å beskytte sitt eget landområde. De trengte også arbeidskraft, så bøndene ble slaver for klostrene og klosterledelsen styrte som diktatorer. Noen ganger sloss de om grenseland. Når et dyr fra et kloster krysset grensen til et annet klosters territorium ble det beholdt der og så videre.
Den som faktisk styrte Tibet hadde knapt nok noe makt fordi hvert kloster hadde så mye makt og kriget med hverandre hele tiden. Regjeringen var fullstendig maktesløs. Senere tilegnet de seg noe makt og organiserte seg slik som klostrene slik at hele landet ble kontrollert på en streng religiøs måte. Gode praktiserende var ikke en del av klosterledelsen. Gode mestre og gode munker praktiserte hovedsakelig på egenhånd. Så godt som ingen ble opplyst i klostrene fordi det var organisert så strengt av klosterledelsen. Religion og politikk var i høy grad blandet i Tibet. Politikere brukte religion for å kontrollere folket. Dette var svært vanskelig. Problemet var ikke de som var opplyst, men de som styrte klostrene. Vestlige mennesker har den oppfatningen at alt som skjedde der var dharma. De tror at et kloster er en stor mandala, og at hver eneste munk er et buddhaaspekt og at guruen er Dorje Chang. De tror også at lamaenes troner er en del av dharmapraksisen. De kan faktisk bli en rot til problemer.
Dere har forberedt en trone for meg og nå sitter jeg på den. Hvis dere ikke gjør det samme for noen andre, kan det bli problemer. Det er slik politikk fungerer. Hvis dere hadde satte en vakker vestlig stol her ville ingen ha noen problemer med det. Gamle tibetanske lamaer, selv de som er gode og vennlige, har visse skikker som kommer fra kulturen deres. De føler at noe mangler når de kommer til vesten og vi ikke bruker tibetanske musikkinstrumenter, eller når tronen ikke har vakker brokade. De vil også fortelle dere at dere skal arrangere det hele på en bestemt måte, og da vil dere anta at det er en del av praksisen.
På denne måten bygger dere opp tibetansk kultur i vesten og jeg tror ikke den vil vare. Hvis den gjør det, vil den imidlertid bli en kilde til problemer i fremtiden. Hvem skal ha den høyeste tronen? Noen skal ha en mindre trone og noen andre skal ha en enda mindre en. Dere kommer til å få mange problemer hvis dere skal gjøre ting på denne måten.
Dere må se forskjellen mellom dharma og tradisjon. Når det oppstår problemer, innse at de ikke kommer fra de som er opplyst, men fra de som er i ledelsen. Selv kinesiske kommunister som ikke tror på religiøse ting i det hele tatt, bruker religion fra tid til annen av politiske årsaker fordi det er så kraftfullt og så veletablert. I vesten trenger dere ikke å ta denne administrative delen som er blandet med religion. Jeg mener ikke med det at lærerne deres skal sitte et eller annet sted på gulvet og at dere skal peke føttene deres mot dem, mens dere sitter, men det rett og slett ikke behov for for mye tradisjon.
Oversatt av Martin Farstad Borg fra Kagyu Life International, No.3, 1995
