Lama Ole Nydahl har de siste 30 årene hatt en ledende rolle i å gjøre buddhisme tilgjengelig i vesten. Han og hans kone Hannah har startet og leder over 600 meditasjonssentre for lekmannsbuddhister verden over, fra Europa og Russland til Sør-Amerika, Australia, Canada og USA. Sentrene er steder hvor folk kan møtes, meditere og studere buddhistisk filosofi.I sentrene finnes det unike grupper av lekmannsbuddhister som bor sammen og organiserer sentrenes funksjoner sammen med andre medlemmer som bor utenfor senteret. Lama Ole har bygget mye av arbeidet sitt ved hjelp av disse aktivitetsbasene. Han har ofte sagt at det å leve i et senter er som å gjøre en liten Ngøndro, og at det kan gi folk virkelig vekst, modenhet og fremkalle dype positive endringer.Den spennende modellen for ”Den Nye Sanghaen” bringer med seg utfordringer for den individuelle, praktiserende buddhist. Hvordan kan aktive voksne mennesker som ofte jobber full tid og/eller har familier, utvikle og opprettholde sin egen praksis, ha ekstra energi å gi til de som leter etter svar og vennskap, drive en veldedig organisasjon og opprettholde vennskapet til samboerne sine? Det er også en sterk forventning til at dette skal gjøres med stil slik at man blir et levende eksempel på de positive effektene av meditasjon. Da Lama Ole nylig ble spurt om sin filosofi rundt disse lekmannsentrene hvor de praktiserende bor, svarte han med den følgende kommentaren.
På tibetansk heter opplysning Son-gye. Det betyr renset og fullkomment moden, og hentyder til en tilstand som klart best kan nås i en jovial og tillitsfull atmosfære, med de rette verktøy for utvikling av kropp, tale og sinn, og under dyktig ledelse. Buddha er den ytterste tilflukten, og relevante deler av de 84.000 læresetningene hans om hvordan forskjellige personer og kulturer kan utvikle seg, har forblitt uendret de siste 2500 årene. Det har også de 254 reglene om hvordan buddhistiske munker skal oppføre seg, og de 350 tilsvarende reglene for buddhistiske nonner.
Det som åpner de nødvendige nye dimensjonene og mulighetene for vekst i dag, når buddhisme inspirerer vesten mer og mer, er de kraftfulle lekmannsbuddhistene våre, som nå står friere enn noen gang før til å utnytte livets muligheter. Demokrati, gjennomsiktighet, utdanning, kritisk tenkning og internett gjør folk i stand til å dele og ta del i buddhistisk informasjon og integrere det i livene sine. Derfor når buddhisme nå fram på en relevant og overbevisende måte til mange mennesker og man kan snakke om et nylig jordskred av interesse for sinnets potensial i vestlige demokratier.
Å gå inn i en buddhistisk praksis gir imidlertid mye mer dybde og glede enn å samle opp hvilken som helst mengde informasjon, og her kommer ting til liv for moderne mennesker gjennom de ovennevnte praktiserende kalt Sangha. Buddhistisk praksis sammen med venner på veien gir grobunn for utvikling og innsikt for den enkelte. Dette gir imidlertid mye mer dybde og glede enn å samle opp hvilken som helst mengde informasjon. De som lever i eller representerer sentrene og eksemplene de gir en ramme for vekst. De skaffer til veie nyttige metoder, levende eksempler og bevis på at læren fungerer. De gir altså andre den største gaven, vissheten om at relative skritt kan bringe et absolutt og varig mål, at livet kan gjøres virkelig meningsfullt.
Hvis alle besøkende var store filosofer og var i stand til å holde et abstrakt syn på ting under alle omstendigheter, ville de ganske enkelt se på humørsvingningene til en buddhist, en gruppe eller et senter som en refleksjon av sitt eget sinn. Mer nøyaktig som en del av skrittene de for øyeblikket tok på en hovedsakelig perfekt vei. Dette ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle; mennesker slutter seg tydeligvis til gruppene våre med visse personlige forventninger og det har også innvirkning på dem hva slags mottakelse og behandling de får der.
På tross av at demonstrert sannhet er nødvendig for å inspirere de flotteste sinnene i det lange løp, er det ingen tvil om at den følelsesmessige atmosfæren som omgir en slik skatt må være inviterende for at vesener skal kunne komme i kontakt med den.
Derfor kan sentere som har overskudd for nykommere, som tilbyr te, vennlighet, forståelig litteratur og en viss menneskelig interesse i tillegg til de perfekte ledede Diamantveimeditasjonene forvente at nye venner tar med seg andre venner. Uten denne varmen, vil man bli en kulturell eksotisk attraksjon for lignende egoister, men uten evne til å vekke andres tillit til at ens visjon også kan bli deres og at den kan settes frydefullt ut i livet.
Vi ser altså at den menneskelige faktoren er viktig, selv når man arbeider med den høyeste læren. Få håndterer å kombinere utstråling med fleksibilitet hele tiden. Selv de som arbeider for de sterkest motiverte sentrene er sårbare for personlige ting og utbrenthet, og derfor er det vi er nødt til å beskytte denne flotteste levende kilden til buddhisme: de idealistene som gjør det praktiske arbeidet i verden.
Hvilke erfaringer har blitt gjort over de siste tjueåtte årene i våre nå 250 sentere (over 600 red.) verden over?
Det viktigste er at en gruppe føler seg som en organisme, en familie og at den forstår at alle vinner når ett medlem utvikler seg. Det innebærer å nyte og være klar over alles potensial og ønsker og å delegere overkommelige jobber som bringer vekst.
Å gå side ved side når ting går bra og sirkulere når ting er vanskelig gagner alle sentre.
Å spise sammen minst en gang om dagen har vist seg å være viktig og de som er aktive i sentrene bør delta i de faste meditasjonene. Selv om folk kanskje sitter et stykke fra hverandre fordi de gjør forskjellige praksiser, har alle nytte av hverandres nærvær.
For å omskrive Churchill for seksti år siden: "Med langsiktighet kan man unngå blod, med det rette synet kan man unngå tårer, men det finnes ingen måte en bodhisattva kan unngå svette". Hardt arbeid er uunnværlig og da det tar 40 år å bli voksen – et europeisk ordtak – eller kanskje 60 å bli et menneske – som kineserne hevder – bør man ikke forvente at ting bare skal være lett.
Dette gjelder for både sentrene og for deres skapere. Opplyste kraftfelt gjennomstråler både mennesker og steder, men takket være vesenets sterke karmiske inntrykk og vaner kan de kun utvikle seg gradvis. På tross av at kraften til Lamaen som inspirerer og starter en Diamantveigruppe er til stede fra begynnelsen, må den fullstendige utviklingen av dens iboende potensial og erfaringer forventes å være en langvarig prosess. I Danmark tok det 25 år før gruppen vår lærte virkelig å arbeide sammen. Andre steder er mindre bortskjemt på overflaten og ser forenet ut en stund, før forskjellene dukker opp. Det er imidlertid svært viktig å fortsette å arbeide. Kun et av sentrene våre har noen sinne stemt for nedleggelse. Det var en gruppe lærerinner fra Braunschweig i Tyskland som ønsker mer tid til familiene sine. Dette var tjue år siden og de følte seg straks svært tomme. De fleste av dem gjenopptok det aktive arbeidet så fort noen andre tok ansvaret.
Det er faktisk bare noen ganske få som har betingelser og motivasjon til å gjøre senterarbeid i mange år på rad og det er sunt med en viss utveksling. At venner plukker opp oppgaver som andre må gi fra seg når familie eller arbeid opptar tiden er normen, nesten overalt. Noe av det essensielle i denne prosessen er følelsen av takknemlighet for det som har blitt gjort, at vennskapsbånd vedlikeholdes og at de som tidligere hadde ansvarsområdene sørger for å holde seg informert. Ved å fortsette å bruke senteret og bidra til det når det er mulig tilfører de praktisk livsvisdom og samfunnets ressurser, mens de tar del i den gjennomsiktige friskheten i et bevisst liv.
En tilfredsstillende livsstil fra Øst-Tibet sprer seg gradvis takket være rikdommen i samfunnene våre. Jeg ser den som høyst ledende når det gjelder menneskelig frihet og vekst. Den inkluderer synene fra Det Store Seglet for begjærstypene og Den Store Perfeksjonen for de som er mer sinte, og bringer all aktivitet og erfaring inn i en opplyst sammenheng. Livet blir en åpen bok når man ser det som skjer som veseners karma, mens man gjenkjenner at egne reaksjoner reflekterer hvor moden man er. Slik blir alle hendelser skritt på veien og takket være moderne kommunikasjon kan nå også den materielle situasjonen bli godt utnyttet. Venner gir hverandre jobber, tar vare på barna mens noen mediterer eller finner bosted for hverandre. Dharmafamilier oppstår gradvis, som i tradisjonelle samfunn, og folk vet hva de kan bidra med, hva det er behov for her og nå eller hva som trengs å settes i gang.
Det er derfor opp til oss ikke å konkurrere innad i gruppene, men å gi hverandre gode roller. For å spre det høyeste synet, ”både-og” når det kan forstås av en verden på leting etter mening og å undervise på en lett og udogmatisk måte hvordan himmel og helvete skapes av ens egen karma og ens eget syn. Ved å legge vekt på selvstendighet, kan vi gi verden en gave som antagelig er unik. Den kombinerer det høyeste synet – at alle har Buddhanatur og at alt er et rent land – med en kritisk kunnskap om relative utviklinger som for eksempel viktige trender i verden. Sentrene våre er virkelige juveler, de modnes gjennom de beste meditasjonene for å nå overpersonlige sinnstilstander og varmes av gleden ved å dele. Hvis vi gjør det kjent at vi eksisterer, vil de som har god nok karma UTVILSOMT komme.
